Anmeldelse: The Big Sick sjarmerer på en måte de fleste romantiskekomedier ikke kan, med et fokus på karakterene.

Filmen viser at realiteten kan være bedre enn fiksjonen. En historie om en hvordan en komatilstande bringer to mennesker sammen får deg til å le gjennom tårene.

Jeg er ikke særlig begeistret for sjangeren med romantisk komediefilmer. Uansett hvor original filmen er følger den alltid et bestemt handlingsmønster. Mann og kvinne møtes i første akten, de blir sammen og alt er fantastisk i andre akten. Så bryter de opp i begynnelsen av tredje akten, prøver å forsone seg, og endelig blir de sammen igjen mot slutten.

Derfor var jeg spent på The Big Sick, skrevet av Kumail Nanjiani og Emily V. Gordon.

Basert på deres virkelig livshistorie, en mann – den Pakistan-fødte komikeren Kumail (Nanjiani) – møter en kvinne – hvit masterstudent Emily (Zoe Kazan). Kvinnen faller i koma, og mannen må navigere denne medisinske krisen sammen med foreldrene til Emily, som han har ikke møtt før. Alt mens familien til Kumail er bestemt på å gifte ham bort til en pakistansk jente. Det vanlige i de kretser, vet du.

Helt fra starten skjønner man hvor mye kjemi som finnes mellom Kumail og Emily, og man blir nesten forelsket i paret. Det største komplimentet man kan gi The Big Sick er at filmen er troverdig. Forholdene i filmen er autentiske. Enten det er i scener der Kumail diskuterer med sin bror om å ikke få skjegg, eller i scener der Kumail tuller med sine komikervenner. Eller måten Holly Hunter og Ray Romano fremstiller et mer troverdig ekteskap enn mange i virkeligheten.

Da The Big Sick er over, vil du føle at du har kjent Kumail og Emily i årevis.

I en film der en av de to hovedskuespillerne er borte under mesteparten av handlingen, trenger du gode erstatninger. The Big Sick fant de beste i Holly Hunter og Ray Romano som Beth og Terry, foreldrene til Emily.

Med en gang Holly Hunter dukker opp, endres hele dynamikken. Hun lyser opp hver scene hun er med i. Beth er en kompleks kvinne og Hunter tar utfordringen. Hun går fra å krangle med sin mann, til å forbanne en rasistisk mann på et stand-up show, til å være en omsorgsfull mor. Og hun gjør alt dette samtidig som hun får deg til å le.

Men ikke langt unna i innsats finner vi Ray Romano – i en sterk og morsom prestasjon som Terry, mannen som må tolerere Beth, samtidig som han kjemper mot sine tidligere synder. Terry leverer filmens beste vits, og har en fantastisk kjemi med både Hunter og Nanjiani. Hver gang Terry er alene med Kumail, vil du få vondt i magen etter å ha fått testet lattermusklene.

De som tror at en romantisk komedie ikke kan ha godt fotografi gjør feil. The Big Sick har ikke verdens største budsjett, men kinematografen Brian Burgoyne gir filmen en nesten dokumentarisk stil, og får deg inn i rommene – som om du er en del av filmen.

Det er ikke bare hovedkarakterene som er morsomme. Bo Burnham og Aidy Bryant er også hysterisk morsomme som CJ og Mary.

The Big Sick klarer å unngå den obligatoriske 30-minutters akten der komedier blir bare triste og ikke morsomme. Gjennom filmen ser vi en del seriøse, dramatiske scener. Men selv når Emily faller inn i koma, er det nok vitser og morsomme scener.

Sentralt i dette står Kumail. Han har ikke bare klart å skrive en så personlig historie som The Big Sick, men spiller altså seg selv i den. Denne er hans beste prestasjon, og beviser at han er mer enn «den morsomme utenlandske mannen» – kjent fra Silicon Valley. Han er ikke bare morsom i denne filmen, men han klarer også de dramatiske scenene med stor kompetanse.

Om jeg har et ord for å beskrive The Big Sick er det «koselig». Dette er en koselig film som får deg til å grine og le, og du føler som om du kjenner karakterene like godt som dine venner.

Vurdering: Premieredag

Hvordan jeg vurderer filmer

 

You may also like...